Politikk

Politiske partier

Sosialistpartiet (Partido Socialista - PS) vant valget 27.september 2009 med 36, 56 % av stemmene, men oppnådde ikke majoritet i parlamentet. PS må derfor danne ad hoc parlamentariske koalisjoner til høyre og venstre fra sak til sak. Denne situasjonen har ført til mindre politisk stabilitet enn det som var garantert under den forrige PS regjeringen med absolutt flertall.

Det største opposisjonspartiet er det sosialdemokratiske partiet PSD (Partido Social Democratico), som til tross for navnet er et sentrum-høyre parti. PSD og PS har til sammen som regel fått 75-80% av stemmene ved parlamentsvalg. PSD har, siden tidligere statsminister Barrosos regjeringstid (2002-04), vært preget av indre splittelser. Den daværende lederen, Manuela Ferreira Leite, ble sterkt svekket av at partiet gjorde det såpass svakt under parlaments- og lokalvalget og ble som forventet skiftet ut ved direkte valg av ny leder i mars. Forretningsmannen og politikeren Pedro Passos Coelho ble valgt til ny partileder 26. mars 2010. Etter nyvalget har samarbeidsklimaet mellom de to største partiene forbedret seg betraktelig, og PSD har blant annet støttet regjeringens stabilitets- og vekstprogram (SVP). Meningsmålinger i juni viste at PSDs oppslutning har steget kraftig siden lederbyttet. 

Til høyre for PSD finner man det kristenpopulistiske partiet CDS/PP (Partido Popular) som gikk sterkt frem ved forrige parlamentsvalg og oppnådde historiske 10, 43 %.

Venstresiden i Portugal er representert i parlamentet ved Kommunistpartiet/De Grønne (CDU - Coligação Democrática Unitária), som er det største kommunistpartiet i Vest-Europa med 7, 86 % oppslutning ved siste valg. Kommunistene spilte en sentral rolle i Nellikrevolusjonen i 1974, og appellerer derfor fortsatt til spesielt eldre velgere på venstresiden. Venstreblokken (BE - Bloco de Esquerda) er et nyere parti som særlig har oppslutning hos yngre intellektuelle venstreorienterte velgere. BE gikk også sterkt frem ved forrige valg og oppnådde 9, 81 % av stemmene, og en fordobling av antall mandater i parlamentet.

Statsoverhodet i Portugal er president Aníbal Cavaco Silva. Cavaco Silva var statsminister for flere PSD-regjeringer i perioden 1985-1995 og ledet Portugal inn i EU. Han er Portugals første president fra høyresiden i politikken. Cavaco Silva var lenge landets mest populære politiker, men etter en offentlig krangel om avlytting av presidentpalasset har han falt sterkt i popularitet. At han godkjente revisjonen av ekteskapsloven som tillater ekteskap mellom personer med samme kjønn har dessuten svekket hans tillit hos de konservative, men han forventes likevel å være en meget sterk kandidat til presidentvalget i januar 2011. Presidenten har iht. konstitusjonen en rekke politiske fullmakter; som å skrive ut nyvalg, utnevne statsministeren og nedlegge veto mot lovforslag. Presidenten er øverste ansvarlig for de militære styrkene. I tillegg har han en ikke ubetydelig uformell makt til å påvirke den politiske dagsorden ved å kunne uttale seg offentlig om dagsaktuelle spørsmål, noe Cavaco Silva jevnlig benytter seg av.

Innenrikspolitiske forhold

Portugal står i 2010 foran en periode med noe lavere politisk stabilitet og mer begrenset politisk handlekraft. Sosialistpartiet (PS) vant valget i fjor høst, men mistet sin absolutte majoritet i parlamentet. Socrates II-regjeringen har derfor måtte søke støtte fra ulike partier fra sak til sak de kommende årene. Mindretallsregjeringen har hittil fått gjennomslag for to sentrale saker; en revisjon av ekteskapsloven og reformer i utdanningssektoren. De fikk også gjennomslag for statsbudsjettet i parlamentet, samt for SVP1 og SVP2.

Tilliten til regjeringen er imidlertid svekket blant annet på grunn av statsminister Sócrates’ behandling av media, anklager om ”pressesensur” og kontroll av viktige mediekanaler. Dessuten er statsministeren, nok en gang, anklaget for å være innblandet i en stor korrupsjonssak (”Face Oculta”). Den økonomiske krisen i landet har ført til økt politisk samarbeid mellom regjeringspartiet PS og opposisjonspartiet PSD om den økonomiske politikken og de ulike sparetiltakene som det har vært nødvendig å iverksette. Partiene gjør det allikevel klart at det dreier seg om et ekstraordinært samarbeid i en tid hvor det er viktig å vise politisk samhold for å sende signaler om politisk handlekraft til markedene, og at det ikke er aktuelt med noen permanent politisk samarbeidsavtale eller koalisjon.

Presidentvalgkampen i forkant av neste års presidentvalg er allerede i gang, og både poeten Manuel Alegre (PS) og AMI presidenten Fernando Nobre har annonsert sine kandidaturer. Både Alegre og Nobre anses å være venstresidens presidentkandidater, men ettersom Alegre har mottatt offisell støtte fra både PS og BE, anses hans kandidatur som klart sterkere enn Nobres. Det antas imidlertid at sentrum/høyres Cavaco Silva vil stille til gjenvalg, og at han har gode sjanser til å få fortsette i nok et mandag.

Et annet sentralt innenrikspolitisk tema er den kjønnsnøytrale ekteskapsloven som ble vedtatt i parlamentet tidlig i januar. Loven ble fremmet av sosialistpartiet, sammen med kommunistene og venstreblokken, mens høyresiden kjempet mot loven. Den nye ekteskapsloven, som har skapt en del kontrovers i det portugisiske samfunnet, gir homofile de samme rettigheter som andre når det gjelder ekteskap, men gir dem ikke rett til å adoptere barn. Loven trådte i kraft 5. juni 2010.

Nok et tiltak som har vært viktig og omstridt i de to Sócrates - regjeringenes programmer har vært å reformere utdanningssektoren og innføre en evaluering av lærerne. Disse reformene møtte betydelig motstand blant lærerne, som mente at evalueringsforslaget var ineffektivt og byråkratisk, og denne debatten ble en tung belastning for Sócrates I-regjeringen. Etter valget ble den omstridte tidligere utdanningsministeren byttet ut med den mer dialogrettede Isabel Alçada, som tidlig innledet et tett samarbeid med fagforeningene for å utvikle en ny lærerevaluering. Dette førte til at regjeringen og fagforeningene kom til enighet om en kompromissløsning i januar, men det fortsetter å være uenigheter rundt gjennomføringen av evalueringen.

Utenrikspolitiske forhold

Utenrikspolitikk

Hovedprioriteringer i portugisisk utenrikspolitikk er EU-samarbeidet, de atlantiske forbindelser (forholdet til USA og NATO-samarbeidet), og forbindelsene med de tidligere kolonier, i første rekke Brasil og Angola. Tradisjonelt har det vært liten avstand mellom PS og PSD i utenrikspolitikken. 

EU

Portugal har vært medlem av EU siden 1986, og det portugisiske parlamentet ratifiserte Lisboa-traktaten med stort tverrpolitisk flertall i april 2008. Landet har høstet betydelige økonomiske fordeler av medlemskapet, og det er bred oppslutning om EU i befolkningen. I juni 2010 ble 25-årsjubileet for traktatssigneringen for EU-medlemsskapet markert i Lisboa. Til tross for at Portugal og EU nå står over sin hittil værste økonomiske krise, var gjennomgangsmelodien på 25-årsmarkeringen at løsningen på krisen må være "mer Europa, ikke mindre".

Portugal støtter aktivt opp om EUs klima- og energimål, og har arbeidet for at EU skal ta en lederrolle i klimaforhandlingene. Portugals havområder utgjør rundt 50 % av EUs økonomiske sone og EUs maritime politikk er således en naturlig hovedprioritering. EMSA (European Maritime Safety Agency) har sitt hovedkontor i Lisboa. 

USA

Portugal er, i likhet med Norge, atlantisk orientert, og er tradisjonelt lydhør overfor amerikanske synspunkter. Portugal var det første landet som sa seg villig til å ta imot fanger fra Guantanamo, og tok i fjor i mot to syriske fanger fra fangeleiren.

NATO og deltakelse i internasjonale operasjoner

Portugal har vært medlem av NATO siden alliansen ble etablert i 1949. Landet ligger ofte nær Norge i sentrale forsvarspolitiske spørsmål. Portugal legger stor vekt på å styrke samarbeidet og komplementariteten mellom NATO og EU. 

Det er en stor amerikansk flybase på Azorene (Lajes), og et hovedkvarter for NATOs felleskommando ligger i Oeiras ved Lisboa, der det for tiden tjenestegjør 8 norske offiserer. Kommandoen i Lisboa deler ansvaret for NATO Response Force med de to søster-hovedkvarterene i Brunssum og Napoli. Portugal har NATO-styrker i Kosovo, Afghanistan, og Somalia, EU-styrker i Bosnia-Herzegovina, Kosovo, Guinea-Bissau, Kongo, Somalia og Georgia, og FN-styrker i Libanon, Øst-Timor, Tsjad og Afghanistan.

De tidligere koloniene

Portugal beholdt sine kolonier i Afrika lengre enn noen annen kolonimakt, og førte i flere år blodige kolonikriger med tap av over 35.000 soldaters liv. Disse upopulære krigene var en hovedårsak til revolusjonen i 1974. I dag har Portugal gjenopprettet nære forbindelser med sine tidligere kolonier, og ser gode muligheter for kulturelt og økonomisk samarbeid, ikke minst med Angola og Brasil. Det er etablert et Samvelde av portugisisktalende land (CPLP) med sekretariat i Lisboa, som omfatter Portugal, Brasil, Øst-Timor, Angola, Mosambik, Kapp Verde, São Tomé og Principe og Guinea-Bissau. Hovedmålsettingen for CPLP er å fremme det portugisiske språk, som snakkes av over 240 millioner mennesker, samt å samarbeide om politiske, økonomiske og sosiale spørsmål. Storparten av Portugals utviklingsbistand, som utgjorde 0,27 % av BNP i 2008, går til de tidligere kolonier.   

BRIK

Selv om EU og USA utgjør hjørnesteinene i portugisisk utenrikspolitikk, har regjeringen i stadig større grad også rettet blikket mot nye aktører på den internasjonale arenaen. Portugal går derfor aktivt inn for å styrke sine relasjoner med BRIK-landene. På grunn av økonomiske og historiske bånd står Brasil naturlig nok i en særstilling, men Portugal har også vært opptatt av å styrke EUs forhold til Russland, India og Kina.